Silje vokste opp med nær familie rundt seg. Mormoren bodde i nabohuset, og fikk selv diagnosen diabetes type 1-diabetes i en alder av 34.
 
– Som liten hadde jeg en oppgave; å ringe til Mimmi hver morgen. Om hun ikke svarte, skulle jeg løpe over og sjekke at alt var i orden. Skulle vi på tur sammen var det alltid sukkerbiter og glukosesprøyte med.

- For meg var det et vanlig syn å se disse sprøytene satt, noen av dem satt jeg selv som barn. Nå skjulte nok mormor en del for oss, hun var en tøff og selvstendig dame som ikke lot noe hindre seg. Jeg har nok arvet både det og et lyst sinn av henne, minnes Silje Elfrida.

Halvannet år før tobarnsmoren fikk diagnosen, opplevde hun en periode med uvanlig trøtthet og hyppige toalettbesøk, og gikk til legen med dette.
 
– Jeg har alltid hatt en veldig godt fastende blodglukose, og dette legebesøket var på morgenen. Derfor ble det ikke oppdaget noe den gangen. Så jeg hanglet videre, ikke helt i form, før symptomene økte drastisk året etter.

– Jeg var så trøtt hele tiden, og veldig tørst, det føltes som jeg svettet inne i munnen. Og så måtte jeg på do hele tiden. I denne perioden var jeg en tur i England, og besøkte hver do i området. Det hendte også at jeg ikke rakk fra senga til do, noe som selvfølgelig er veldig pinlig. Og på skolen satt jeg og sov.

I mars 2007 booket Silje Elfrida en ny time hos legen, etter allerede å ha undersøkt sine symptomer på nett og funnet en sterk overensstemmelse med type 1-diabetes, som hun jo hadde en del kjennskap til fra før.

– Blodglukosenivået var da så høyt at det ikke var målbart. Dette var en mandag; jeg skulle egentlig jobbet den dagen, men dro direkte til sykehuset etter et kort stopp på arbeidsplassen. Der var jeg i to dager for å regulere blodglukosenivået, og ble utskrevet da jeg kunne vise at jeg klarte å sette sprøyter på meg selv.

Sprøyteskrekk og alle blodprøver som måtte tas gjorde Silje fullstendig utmattet. Strenge kostholdsbegrensninger forsterket vanskelighetene.
 
– Beskjeden fra sykehuset da jeg ble utskrevet var at jeg kunne leve som før. Derfor avlyste jeg ikke den planlagte hytteturen med venner og kjæreste samme uke.

–  Det gikk jo for så vidt greit, der jeg satt på sengekanten og satt sprøyter, og kjæresten hjelp meg. Men jeg hadde jo ingen kunnskap om utregning om hvor mye jeg trengte til enhver tid, og måtte bare prøve meg fram.

Denne positive interaksjonen sto i sterk kontrast til hennes tidligere opplevelser og ga en nyvunnen følelse av trygghet og kontroll.
 
– Min nye kjæreste på det tidspunktet var også med og fikk forklart alt dette, og det at han også hadde denne kunnskapen skapte ekstra trygghet. Nå har han vært med meg gjennom to svangerskap, valg av matvarer og rutiner rundt inntak av mat.

– Vi har funnet en balanse som har passet oss begge. Derfor føles det usikkert nå som vi ikke helt vet om vi skal fortsette sammen eller hver for oss.

Gjennom jobben har hun ofte kommet i kontakt med familier som har barn med diagnosen. Deres erfaringer med helsevesenet knyttet til dette, sammen med egen erfaring, har vært en tankevekker.
 
– Ja, ikke minst i forhold til om egne barn skulle få det også. Jeg synes, med noen unntak, at informasjonen og omsorgen ikke har vært tilfredsstillende. Mange opplever den litt dømmende, der de har fått til dels strenge beskjeder om hva som bør og ikke bør gjøres.

– Samtidig fikk jeg jo som 19-åring beskjed om at jeg kunne leve normalt. Hva er normalt? Jeg spiste junkfood, hadde russetid, var i en alder der jeg tenkte lite på hva jeg fikk i meg.
 
For en som får diagnosen diabetes type 1 er det mye å sette seg inn i. Det kan virke overveldende i starten.

– Type 1-diabetes er en ensom sykdom. Det hadde vært en stor fordel for meg om noen hadde forberedt meg litt på hva jeg hadde i vente. Med kunnskap om hvordan mat, insulin, energi, adrenalin, stress og andre ting virker inn på blodglukosenivået kunne jeg også hatt mye større kontroll på håndteringen.

– Jeg synes det generelt er lite fokus på hvordan stress, følelser, dagsform og andre faktorer enn mat, trening og insulin påvirker blodglukosenivået. Det er lite forståelse og kunnskap både i samfunnet og i helsesektoren. Selv er jeg heldig som nå har fått en fastlege med den forståelsen og endelig en diabetessykepleier som også har kunnskap og forståelse, men disse menneskene har jeg lett lenge etter.

Vi avslutter samtalen med å spørre Silje Elfrida om hun har noen gode råd til andre som nettopp har kommet i samme situasjon;
 
– Jeg vil anbefale andre å sette seg inn hvordan alle faktorer virker inn på akkurat deg og din diabetes. Type 1-diabetes er veldig individuell. Du kan utveksle erfaringer med andre som har samme diagnose, men det betyr ikke at deres erfaring blir din.

– Disse velmenende rådene kan mange ganger forsterke følelsen av ensomhet med diagnosen. Bruk heller tid på å sette deg inn i hvordan akkurat ditt blodglukosenivå er med alle små detaljer, som å spise kveldsmat en time før eller etter du pleier, om det er lurt for deg å ta buss hjem midt i "toknekken", stå i køen til berg-og-dalbanen, gå i en begravelse, eller være i siste liten for henting i barnehage.
 
Føl deg fram, og bli kjent med hvordan alt dette virker inn på deg. Det er nok det beste rådet jeg kan gi, sier Silje Elfrida.